Litteraturhistorikere kvier seg gjerne for å sette "nye" poeter inn i en større sammenheng. Det er jo ikke rart så lenge forfatterne ikke er ferdige med å utvikle seg, og siden det ikke er lett å trekke samtiden ut av samtiden. Man vet aldri hvilken samtid som vil være viktig for fremtiden. Jeg er ikke engang historiker, så for meg er alt mulig. Derfor analyserer jeg like gjerne et dikt fra 2003, og prøver samtidig å sette det inn i et perspektiv.
---
Tre separate foreteelser
En regndråpe bar fram forslag om opprettelsen av nye verdenshav
En regndråpe bar fram forslag om opprettelsen av nye verdenshav
En regndråpe bar fram forslag om opprettelsen av nye verdenshav
Dette er diktet til Espen Stueland i sin helhet. Hva kan man så få ut av diktet "Tre separate foreteelser", og hva gjør det til et dikt?
(I min første utgave av denne analysen hadde jeg skrevet "forteelser", det er en lei skrivefeil, men ikke min egen. Den kommer av bok "Poesi Nå 2003 - Årets beste", og det er ofte jeg skriver feil (holdt på å skrive fei.. der).. denne gangen var det altså ikke meg. Beklager!). Ut i fra denne fatale feilen er analysen blitt en helt ny:
Skal man si at noen har tatt vare på
imagismen (som jeg er så opptatt av), så må det være Espen Stueland. Fra hans debut i 1992 med "sakte dans ut av brennende hus", til samlingen "å si om seg selv" (2003) hvor diktet jeg omtaler er representert. Har Stueland brukt nære og konkrete bilder på universelle spørsmål. Undringen skaper man ofte selv, og spørmålene gjør at man aldri blir ferdig med det ene, ofte enkle diktet. Det imagistiske intrykket kommer nettop av at man kan ha så mange tolkninger av ett bilde.
Tranformerer vi bokens tittel "å si om seg selv" til dette ene diktet kan man se "dråpen" som et bilde på seg selv. Hvis man ønsker forskjell bør man si ifra. Det nytter ikke å sitte på kanten og vente. Det kan hende du ikke engang er den eneste "dråpen" her i verden som ønsker en forandring. Sier du ifra der du bor (i din lille sky), kan det hende andre sier ifra i sitt samfunn. Sånt blir det revolusjon av. Man vinner lite på å holde kjeft.
En annen måte å lese diktet på kan være at det er like greit å holde munn. Du er bare en dråpe, og havet er veldig veldig stort, og faller du i havet vil du bli tatt av strømmen. Du er en dråpe, som ligner helt på alle andre verdens dråper. Sier du og vennene dine i fra, vil ingen høre på dere, men dere vil skylle videre, og bli tatt opp av en ny sky, og regne ut i nye bekker, eller hav. Syklusen vil aldri stoppe. Du kan rope, men ingen vil høre.
En tredje variant er at hver og en av regndråpene har troen på at de gjør forskjell. At de blir hørt når de faller ned mot jorden. De danner en sølepytt, men det er ikke noe de klarer alene, og det er i hvert fall ikke noe de bestemmer selv. Kanskje er det skjebnen Espen Stueland sikter til i diktet sitt.
Noe som kjennetegner Stuelands diktning er at han filosoferer over den trivielle hverdagen. I sine dikt setter han ofte vår livsfilosofi på prøve, og vrir på vårt tankemønster.
Man bør alltid huske å ta med seg overskriften i tolkningen av et dikt. "Tre separate foreteelser" betyr tre tilfeller, som ikke har noen videre betyndning. Tre dråper kan falle for seg selv, på hver sin kant av verden - uten å gjøre forskjell. Setter man dråpene sammen derimot, og skjer det tre tusen ganger. Ja, står vi til slutt igjen med en stor Å - Overskriften understreker derfor mine tolkninger av diktet så langt.
Aftenbladet anmelder skriver :
Kanskje ser vi nå over lengre tid en generell tendens - særlig blant yngre forfattere? - til å bevege seg bort fra den nesten religiøse dyrkelsen av det rene asketiske enkeltdiktet, til fordel for en mer uhøytidelig tilnærming der det mer er helheten det kommer an på, boken som «prosjekt». Å nærme seg de enkelte tekstene med tradisjonelle nærlesningsbriller blir da kanskje å stille med feil forventninger til hva disse tekstene hver for seg skal kunne gi og si en. (Vi kan se de samme tendensene innenfor romanen også, der mange nå skriver lettbent og underholdende, gjerne satirisk.)"
Den samme anmelderen skriver:
"Noe er direkte dårlig og burde vært utelatt (f.eks. «Tre separate foreteelser»).", men jeg klarer ikke si meg enig. For meg er det et underfundig og tankevekkende dikt i sin enkle prakt. Kritikken går mye ut på de frie versene, men for meg er dette med å styrke
imagismens ytring om at hvert dikt gjerne kan skape sin egen rytme.
Lyrikk-klubben på sin side kåret Espen Stueland til årets lyriker, og hvordan man kan strides om et knippe dikt er morsomt. Haldis Mooren Veesas-prisen ble også lagt i Stuelands hender i 2003.
Anmelderne og prisutdelerne er altså splittet. Jeg leste hverken om prisene eller noen av anmeldelsene før jeg skrev om diktet, men jeg gjorde et enkelt søk etterpå for å finne bakgrunsstoff om lyrikern. Min oppfattning er at et dikt både bør kunne leses i en helhet med resten av samlingen, men også for seg selv. Jeg tror ikke Stueland har et «prosjekt» på gang. For meg går det helt greit å lese "Tre separate foreteelser" med "
tradisjonelle nærlesningsbriller".